Raderinger og tresnitt etter 1910

Munchs interesse for raderingen viser også et oppsving rundt 1913 samtidig som han også skaffet seg en egen presse til trykking av raderinger. I og med at han fikk hjem alle platene fra Tyskland høsten 1914, gikk han også løs på mange av dem med videre bearbeidelser eller nye opptrykk. Innsvertingen av platene bærer ofte spor av at han gjorde det selv, og har et langt mer eksperimentelt preg enn de mer perfekte, profesjonelle opplagstrykkene. Et av de merkeligere grep han gjorde, var å sette inn metallplatene med vanlig oljefarge som ble liggende over store deler av platen og ikke bare nede i rillene. Enkelte plater, som Livet og Landskap i Kragerø f. eks., må nærmest ha blitt malt med pensel, og resultatene har i alle fall blitt interessante, om ikke alltid like vellykte. De fleste av raderingene fra disse åra er trykt i meget begrenset opplag, men i 1916 lot han riktignok mange trykke opp i nummererte og daterte serier hos Scheel i Kristiania. Men etter dette synes Munchs interesse for raderingen å være oppbrukt.

Tresnittet var den grafiske metode som lengst kom til å oppta Munch. Alt i de tidligste tresnittene utnyttet han selve treets struktur, som f. eks. i Kyss III og IV, hvor den ene platen faktisk er ganske ubearbeidet av huljern eller andre skarpe redskaper. De fine linjene, årringene og kvisthullene i treet utgjør hele dekorasjonen og skaper en bakgrunn som gir bildet liv og atmosfære. Munch må ganske sikkert ha bearbeidet treplatene for å få fram disse linjene. Muligens har han gnidd med sandpapir for å fjerne noe av det myke trevirket, slik at de harde kantene kommer tydeligere fram. I enkelte av tresnittene fra 1917 med motiv fra Henrik Ibsens skuespill Kongsemnene, særlig det av Hertug Skule og Bisp Nikolas i Elgeseter skog, er denne spesielle virkningen ført svært langt. Her gir vedens linjer en følelse av tåke og uvirkelighet hvor de to hodene manifesterer seg som rene åndesyn. Aller lengst i denne retning går Munch i et av sine aller siste tresnitt, etter påskrifter bevitnet av bl.a. søsteren Inger, ble det trykt på hans 80-års dag den 13.12.1943. Selve motivet, Kyss på marken, er bare såvidt snittet ut i tynne konturlinjer. Kirsebærtreets virvlende og urolige mønster er det som faktisk danner hovedpoenget i dette tresnittet

I 1915-17 trykte Munch også flere meget fargesprakende, nesten glorete tresnitt, hvor han benyttet løvsagteknikk og direkte bemaling av treplaten i skjønn forening. Dels dreide dette seg om nye plater, dels om nytrykk med eller uten bearbeidelser av eldre trykk. For ytterligere å øke mulighetene for sære fargeinnslag benyttet han også varierende typer av løse sjabloner, skåret ut i linoleum eller kartong. Med dem kunne han maskere ut deler av platen, eller de kunne innfarges på linje med de enkelte platedelene og legges oppå treplaten idet den ble trykt. Bruk av slike sjabloner finner vi på flere eksemplar av tresnitt trykt i denne perioden, som f. eks. Solbad, den nye versjonen av Mot skogen og nytrykk av eldre plater som Badende mann, De ensomme og To kvinner på stranden. Månen og månesøylen i de to sistnevnte skyldes sjabloner, og i enkelte eksemplar ser vi tydelig at han har brukt samme sjabloner i begge.

Munchs aller siste grafiske blad var likevel ikke et tresnitt, men en ny litografisk utgave av portrettet av Hans Jæger, opprinnelig utført i 1896. Den nye utgaven er svært lik den gamle, som bare ble trykt i et meget lite opplag. Munch arbeidet intenst med dette litografiet bare få uker før han døde i 1944, og trykkeren brakte de ferdige trykk ut til ham etter at han hadde syknet hen i januar 1944. Selv om motivet var utformet tidligere og den nye utgaven er en ren kopi, har den likevel en forbausende friskhet og sikkerhet i utførelsen, som klart nok viser at den aldrende mester hadde både syn og håndverksmessig sikkerhet i behold til det siste.

At det nettopp skulle bli portrettet av Hans Jæger, bohem og anarkist, utskjelt og fordrevet av borgerskap og politi i Kristiania som ble hans siste arbeid, slutter ringen på en tankevekkende måte. Hans Jæger var innbitt naturalist, skrev sine bøker med en ortografi som i utrolig radikal grad la seg på norsk talemål, mens skriftspråket den gang var fortsatt var dansk, og han oppfordret de moderne kunstnere til å skrive sitt liv. Intet annet. Selv oppfylte han dette i den grad at omtrentlig samtlige av hans bøker ble forbudt på grunn av den hensynsløse ærlighet de var gjennomsyret av - også i de mange erotiske beskrivelser. Blant malerne var det egentlig bare Munch som tok Jæger på alvor, og ærlig og hensynsløst søkte i sin egen erfaring og sin egen sjel for å hente motiv og bildeideer.

utskrift